Verizons rapport har flere interessante funn. Her er en oppsummering fra Darkreading:
http://www.darkreading.com/attacks-breaches/no-one-size-fits-all-in-data-breaches-ne/240153379
Det virker kanskje logisk at en "One size fits all" tankegang ikke vil fungere i praksis. Det er naturligvis forskjell på Statoil og en liten virksomhet med fem ansatte. Men hvordan står det egentlig til i realiteten? Selv om mange (større) virksomheter har solide strategier for sitt sikkerhetsarbeide og egne responsteams, er det langt flere som ikke har det. Hvem er det som ivaretar deres sikkerhetsbehov? Jeg antar at dette i stor grad blir overlatt til leverandøren av IT-tjenestene. Kan de tilby en skreddersydd pakke til hver kunde? Neppe. "One size fits all".
Det er også interessant at hele 60% av alle angrep rammer små virksomheter. I Norge har vi ca 500.000 små og mellomstore bedrifter. 400.000 har mindre enn 10 ansatte. Under Cyberkonferansen hørte vi Beitland i Næringslivets sikkerhetsorganisasjon fortelle om utfordringene denne delen av norsk næringsliv står over for. Kjetil Nilsen i NSM innrømmet at de ikke har klart å finne samarbeidsformer som ivaretar disse virksomhetene, og Tore Orderløkken i NorSIS fortalte at trusselaktørene nå rammer større virksomheter gjennom nettopp disse små virksomhetene. Hvorfor? Fordi de ikke evner å håndtere egen risiko, og ingen andre gjør det for dem heller.
Verizon sine funn viser også at 92% av angrepene kom fra utsiden. Dette er faktisk høyere enn det de rapporterte i 2010 (hvor ca 80% kom fra utsiden). Det er på tide av myten om at de fleste angrep kommer fra innsiden blir avlivet!
Rapporten sier videre at det tar lang tid før cyberangrep blir oppdaget, og at en stor andel faktisk ikke finner dette ut selv, men får det rapportert fra andre. Dette er kanskje ikke så overraskende, for tradisjonell forebyggende sikkerhet (og compliance-basert sikkerhet) har lite forkus på overvåking, deteksjon og analyse. For å redusere tiden det tar fra angrep til deteksjon, må det bygges opp solide team som har dette som primæroppgave.
Med tanke på at BYOD har blitt forklart som det neste store risikoelementet, var det kanskje overraskende at rapporten ikke har funnet at mobile enheter har spilt en vesentlig rolle. Det er jo noe å tenke på.
Rapporten finner du her:
http://www.verizonenterprise.com/resources/reports/rp_data-breach-investigations-report-2013_en_xg.pdf
2012 rapporten:
http://www.verizonenterprise.com/resources/reports/rp_data-breach-investigations-report-2012-press_en_xg.pdf
tirsdag 23. april 2013
søndag 21. april 2013
Cyberkonferansen 2013
18 april arrangerte Cyberforsvaret, i samarbeid med Atlanterhavskomiteen, Cyberkonferansen 2013 i Gamle Logen i Oslo. Det var annonsert en spennende agenda, med gode foredragsholdere fra USA, UK og Norge. Det var ca 250 tilhørere i salen.
Ved konferansens start, ble det annonsert at Richard Clark ikke kunne stille, pga bombeepisoden i Boston og giftbrevene som var sendt til myndighetspersoner i USA. Som erstatning for Clark, fikk vi et foredrag av Tangen Nilsen i Telenor.
Her er en kort beskrivelse av foredragene.
Åpning av Eirik Thorshaug, FD.
http://www.regjeringen.no/nb/dep/fd/aktuelt/taler_artikler/politisk_ledelse/taler-og-artikler-av-statssekretar-eirik/2013/opening-remarks-cyber-conference-2013.html?id=723124
Thorshaug holdt et godt innlegg der han blant annet presiserte at vi må bli bedre til å beskytte oss mot, oppdage og forsvare oss mot en økende cybertrussel. Forsvaret må kunne støtte sivile myndigheter dersom det er behov for det. Han presiserte også at det norske synet er at vi ikke trenger særlover for cyberdomenet.
How will the developments in cyberspace shape the nature of future defense operations - Mr David Ferbrache, MOD UK.
Cyber operations - a gamechanger or supporting activity? - Tidligere forsvarssjef General Sverre Diesen
Obligation to share …when the spies hit us - Hanne Tangen Nilsen, CSO Telenor
Nasjonal IKT-sikkerhet, fra mandat til gjennomføring - Kjetil Nilsen, Nasjonal Sikkerhetsmyndighet.
https://www.dropbox.com/s/woh721fviqxil19/Kjetil%20Nilsen%20DNAK%2018%20april.pptx
Nilsen presenterte NSMs tilnærming til utfordringene i cyberspace. Fokus på både forebygging og til å håndtere IKT-hendelser. Ønsker sterkere responsmiljøer i sektorene, men mener at det er for mye fokus på trusselaktørene. Viste også til at det er utfordrende å finne gode samarbeidsformer med de 500.000 små og mellomstore bedriftene.
Status og løsninger - fra et uavhengig ståsted - Tore Larsen Orderløkken, NorSIS
Tweets about "#Cyberkonf"
 |
| Generalmajor Roar Sundseth og statssekretær Eirik Thorshaug |
Ved konferansens start, ble det annonsert at Richard Clark ikke kunne stille, pga bombeepisoden i Boston og giftbrevene som var sendt til myndighetspersoner i USA. Som erstatning for Clark, fikk vi et foredrag av Tangen Nilsen i Telenor.
Her er en kort beskrivelse av foredragene.
Åpning av Eirik Thorshaug, FD.
http://www.regjeringen.no/nb/dep/fd/aktuelt/taler_artikler/politisk_ledelse/taler-og-artikler-av-statssekretar-eirik/2013/opening-remarks-cyber-conference-2013.html?id=723124
Thorshaug holdt et godt innlegg der han blant annet presiserte at vi må bli bedre til å beskytte oss mot, oppdage og forsvare oss mot en økende cybertrussel. Forsvaret må kunne støtte sivile myndigheter dersom det er behov for det. Han presiserte også at det norske synet er at vi ikke trenger særlover for cyberdomenet.
Folkeretten gjelder også i cyberspace.
How will the developments in cyberspace shape the nature of future defense operations - Mr David Ferbrache, MOD UK.
Ferbrache ga oss et godt innblikk i hvordan UK tenker rundt en helhetlig tilnærming til utfordringene i cyberdomenet. Han gjorde det klart at cyberangrep nå er en del av samtlige sikkerhetspolitiske kriser og konflikter, og brukte konfilkten i Georgia som et eksempel på dette. Ferbrache fortalte at en stadig større del av en nasjons økonomiske vekst og velstand, kommer som en direkte følge av cyberdomenet. Av det følger det at cyberdomenet blir en stadig viktigere nasjonal interesse, og at disse må beskyttes. Stadig flere nasjoner er åpne om sine offensive cyberkapabiliteter, og en ser på cybermakt på lik linje med all annen maktbruk.
Han viste til at de observerer en økning i cyberangrep mot energisektoren, og at dette er bekymringsfullt fordi det trolig ikke er vanlige kriminelle grupper som står bak.
Diesen er nå en del av et forskerteam som arbeider med en studie i cybermakt, et arbeide som er bestillt av Cyberforsvaret. Foredraget til Diesen var basert på blant annet dette arbeidet. Han redegjorde for noen av likhetene og forskjellene mellom cyberdomenet og de øvrige domenene (land, sjø, luft). Vi fikk et innblikk i noen av dilemmaene som kan oppstå når militærteori møter cyberspace. Feks, hva med ikke-stridende som deltar med cyberangrep i en konflikt? Vil en nasjon alltid ønske å skjule sine spor?
Diesen konkluderer med at cybermakt har sin plass sammen med tradisjonelle militære maktmidler, men trolig ikke som et virkemiddel som brukes alene.
Kan cybermakt brukes til å påvirke andre stater? - Hans-Inge Langø, NUPI
Langø presenterte en ny måte å se på hvordan en kan dele inn "grupperingene" innen cybermakt-feltet. Traditionalists, Revolutionists og Environmentalists.
Revolutionists argue the potential of cyber power… Traditionalists demand proof.Personlig synes jeg at Langø sitt innlegg var det som presenterte nye idéer og ny innsikt. Etter å ha hørt foredraget, innså jeg for eksempel at Ferbrache trolig er en Environmentalist, mens Diesen trolig er en Traditionalist.
Langø delte Diesens syn om at cybermakt alene har et begrenset potensiale.
Tangen Nilsen presenterte både utfordringer og hendelser som Telenor har vært utsatt for. Naturlig nok fikk spionasjehendelsen en del oppmerksomhet, ikke minst fordi den har ført til noe diskusjon i ettertid. Tangen Nilsen argumenterte for at informasjonsdeling er den eneste måten vi kan møte utfordringene i cyberspace sammen, og at NorCERT som vårt nasjonale senter, må bli mye bedre til dette. Hun mente videre at Norge har behov for en nasjonal cyberstrategi, og at den nasjonale strategien for informasjonssikkerhet ikke er tilstrekkelig. (Merk: den gjelder ikke for private selskaper. De militære cyberkapasitetene er heller ikke omtalt)
https://www.dropbox.com/s/woh721fviqxil19/Kjetil%20Nilsen%20DNAK%2018%20april.pptx
Utfordringer for næringslivet - behovet for samarbeid mellom offentlige og private aktører - Kristine Beitland, Direktør Næringslivets Sikkerhetsråd
Beitland holdt et godt innlegg der hun blant annet presiserte at nasjonal strategi for informasjonssikkerhet er ikke dekkende nok, og burde ha mer fokus på det operative. I praksis vet man ikke hvem man skal forholde seg til når en blir utsatt for cyberangrep, og dette er ikke holdbart.
Oerderløkken presenterte en status, sett fra NorSIS. Vi fikk et innblikk i kompleksiteten i det nasjonale apparatet som kan bli involvert når cyberangrep skjer.
Cyberdomenet – i et helhetlig perspektiv - Sigurd Heier, tidligere avdelingssjef i Cyberforsvaret
Heier ledet arbeidet med å lage cyberretningslinjer for Forsvarssektoren, inntil han sluttet i Forsvaret sommeren 2012. Han ga oss et innblikk i dette arbeidet, og brukte en modell der han forklarte dette i ulike dimensjoner.
Konferansen ble avsluttet av utenriksminister Espen Barth Eide. Dette var et svært underholdende og interessant innlegg.
Noen av momentene jeg noterte meg:
Noen av momentene jeg noterte meg:
- At cyberdomenet finnes, er grunn i seg selv til at vi skal hevde våre interesser der
- Potensiale for å forårsake skade (angep) er mye større enn potensialet for å forsvare seg
- En stat har en mye større potensiale for å skape ødeleggelse, enn det en kan fra gutterommet
- Folkeretten gjelder i cyberspace, men det kreves tolkning. Feks, når er et cyberangrep et væpnet angrep?
- Menneskerettene gjelder selvfølgelig også i det digitale rom
Sjef Cyberforsvaret, Generalmajor Roar Sundseth, avsluttet med å si at hensikten med konferansen var å skape et felles situasjonsforståelse, og et felles grunnlag for det videre arbeidet. Den umiddelbare oppfatningen var at det hadde man lykkes med, og at denne konferansen vil bli arrangert årlig.
onsdag 17. april 2013
Three simple steps to determine risk tolerance
Denne artikkelen gir oss tre steg for å bestemme hvilken toleranse for risiko vi skal ha.
http://www.csoonline.com/article/731833/three-simple-steps-to-determine-risk-tolerance-
Ved første øyekast synes dette å være ganske tilforlatelig, selv om jeg må innrømme at jeg etterhvert har blitt immun mot alle de nye mote-ordene (Risk tolerance? Var vi lei av Risk Acceptance og Recidual Risk allerede?)
Det er en veldig grei og rett-frem tilnærming denne artikkelen gir oss:
Slik kan man i følge artikkelen ikke ha det, så en skal da ha et Enterprise Risk Management (ERM) system hvor risiko skal kvantifiseres (forferdelig dårlig idé). I praksis er min erfaring at slike systemer handler om én ting. Å øverføre ansvaret for beslutningene fra CISO til Styret, CEO, Adm Dir eller hvem det nå er som avnikker et slikt dokument. Nå er vi tilbake til ROS-analyser, rest-risiko og akseptansnivåer for risiko. CISO ønsker ikke at risiko-toleransen endrer seg hele tiden, for det gjør jo hverdagen uforutsigbar og stressende. Når ledelsen har besluttet hva de vil akseptere, så har CISO or sikkerhetsorganisasjonen fått sin høyre og venstre begrensing. Når det går galt, og CISO har levert innenfor sitt oppdrag, ja da er det vel noen andre som får ta støyten da.
http://www.csoonline.com/article/731833/three-simple-steps-to-determine-risk-tolerance-
Ved første øyekast synes dette å være ganske tilforlatelig, selv om jeg må innrømme at jeg etterhvert har blitt immun mot alle de nye mote-ordene (Risk tolerance? Var vi lei av Risk Acceptance og Recidual Risk allerede?)
Det er en veldig grei og rett-frem tilnærming denne artikkelen gir oss:
- Bestem hvor mye risiko du kan tåle
- Finn ut hvilken motivasjon du har for sikkerhetsarbeidet
- Bestem hvem som kan bestemme hvilken risiko du kan tåle
Jeg tror at mange vil kjenne seg igjen i følgende situasjon:
Den som er ansvarlig for det utøvende sikkerhetsarbeidet (CISO og ned) vet at omfanget og kompleksiteten i jobben deres er formidabel. En kan ikke forhindre sikkerhetsbrudd, fordi det ikke er forutsigbart. En kan ikke forsvare seg mot alt, fordi ressursene ikke strekker til. Med andre ord, ressursene må prioriteres. Prioritering betyr beslutning (ledelse) og er i seg selv en risiko. Hva om jeg har prioritert feil?
Slik kan man i følge artikkelen ikke ha det, så en skal da ha et Enterprise Risk Management (ERM) system hvor risiko skal kvantifiseres (forferdelig dårlig idé). I praksis er min erfaring at slike systemer handler om én ting. Å øverføre ansvaret for beslutningene fra CISO til Styret, CEO, Adm Dir eller hvem det nå er som avnikker et slikt dokument. Nå er vi tilbake til ROS-analyser, rest-risiko og akseptansnivåer for risiko. CISO ønsker ikke at risiko-toleransen endrer seg hele tiden, for det gjør jo hverdagen uforutsigbar og stressende. Når ledelsen har besluttet hva de vil akseptere, så har CISO or sikkerhetsorganisasjonen fått sin høyre og venstre begrensing. Når det går galt, og CISO har levert innenfor sitt oppdrag, ja da er det vel noen andre som får ta støyten da.
Hvilken motivasjon en har til sikkerhetsarbeidet er sikkert greit å ha et forhold til, og jeg er enig i det artikkenel konkluderer med: Du vil ha en mix av alle typer motivasjon. Skal vi revideres i neste uke, sier du? Da er det KUN compliance som er viktig. Personvern synes å være svært viktig etter at man har hatt en større hendelse som rammer akkurat det området. Ellers tenker jeg at det er det virksomhetskritiske og operasjonelle som har størst fokus. For Forsvaret sin del, handler dette om liv og død. Informasjonssikkerhet, både det som gir reell sikkerhet og det som dessverre ødelegger for den, har betydning for menneskers liv i operasjonene.
Derfor blir jeg litt oppgitt når dette pakkes inn i "systemer" og verktøy som bare tilfører ekstra avstand til den reelle risikoen. Det eneste som blir bedre er følelsen av å ha håndtert risiko.
Det siste punktet, hvem som kan bestemme, er jo åpenbart. Delegering av myndighet er jo noe en gjør i alle deler av en organisasjons virksomhet.
For meg handler dette mest om å lede og om a ta ansvar. Å lage intrikate systemer for måling av risko, og å binde nivået over deg til å ta på seg ansvaret for noe de uansett ikke kan forutsette fullt ut, er ikke å lede eller å ta ansvar. Å delta aktivt, og likeverdig, i de operative ledelsesprosessene er noe helt annet.
Det er derfor at CISO'er skal sitte ved sjefens bord. Felles situasjonsforståelse og en dynamisk tilnærming til hvordan en skal forholde seg til risiko bør være målet.
søndag 14. april 2013
Er attribution og hack-back umulig?
Jeg har diskutert maktutøvelse i cyberspace ved en rekke forskjellige anledninger, og én ting er sikkert. Det er like mange meninger om attribusjon og "hack-back" som det er personer som interesserer seg for tema. Med fare for å være litt for kategorisk, så deler attribusjonsmeningene seg i to leire: Ingeniørene, som vet alt om hvor lett det er å skjule sine tekniske spor, og analytikerne som leter etter informasjon i alle domener, også utenfor det rent tekniske. Ingeniørene mener som regel at attribusjon er umulig, eller i alle fall så vanskelig og usikkert at det ikke lar seg gjøre i praksis. Analytikerne tar dette som en utfordring.
Spørsmålet om attribusjon er viktig, for en eventuell motreaksjon må jo ikke ramme en uskyldig part.
Spørsmålet om motreaksjon er en annen rød klut. I tillegg til at en i utgangspunktet må være sikker på at en har funnet riktig mål (attribusjon) så må en tenke seg at det er mulig å møte cyberangrep med cyberangrep. For at det skal være mulig, må det både være teknisk gjennomførbart, og en må kunne levere en eller annen form for effekt. At dette er vanskelig er det ingen tvil om, men er det umulig? Kan cyberangrep kun brukes i form av first-strike operasjoner der en har planlagt alt i detalj over lang tid?
Ikke i følge denne artikkelen:
http://www.skatingonstilts.com/skating-on-stilts/2013/04/stewart-baker-cybersecurity-itrust-consulting-report-on-apt-1-pla-unit-61398.html
Gitt at det som blir gjengitt i artikkelen har funnet sted, så viser den for det første at attribusjon er mer enn å kun vurdere de tekniske atributtene ved angrepet. Attribusjon er også å vurdere motstanders TTP, Taktikk, Teknikk og Prosedyre. TTP springer gjerne ut fra motstanders utdanning, doktrine, kultur og andre ting som ikke endrer seg så ofte. Dette er vi bevisst på. Det er en grunn til at vi forsøker å bygge inn uforutsigbarhet i TTP'ene.
Videre ser vi at en dynamisk enhet kan utnytte et mulighetsrom som åpner seg. Vi får demonstrert at cyberangrep ikke bare må være first-strike operasjoner som er planlagt i lang tid.
Dette er selvfølgelig ikke enten-eller. Det handler om å gjøre verktøykassen større, om å skape et nytt handligsrom for seg selv.
Bør alle drive med hack-back? Selvfølgelig ikke. Dette skal reguleres gjennom Rules Of Engagements, som all annen maktbruk.
Andre eksempler på hack-back:
http://techcrunch.com/2009/05/05/researchers-take-over-botnet-grab-56000-passwords-an-hour/
http://www.darkreading.com/security/news/217201422/researchers-take-over-dangerous-botnet.html
https://www.google.no/url?sa=t&rct=j&q=&esrc=s&source=web&cd=1&ved=0CDAQFjAA&url=https%3A%2F%2Fwww.usenix.org%2Fsystem%2Ffiles%2Fconference%2Fleet12%2Fleet12-final23.pdf&ei=2-lqUaq6I4aD4ATV9IGYAg&usg=AFQjCNE32z4HsJNOi33my7na8NOYk5d-CQ&sig2=9xGgBWfQ1EtZTtwRRDhAug&bvm=bv.45175338,d.bGE
Spørsmålet om attribusjon er viktig, for en eventuell motreaksjon må jo ikke ramme en uskyldig part.
Spørsmålet om motreaksjon er en annen rød klut. I tillegg til at en i utgangspunktet må være sikker på at en har funnet riktig mål (attribusjon) så må en tenke seg at det er mulig å møte cyberangrep med cyberangrep. For at det skal være mulig, må det både være teknisk gjennomførbart, og en må kunne levere en eller annen form for effekt. At dette er vanskelig er det ingen tvil om, men er det umulig? Kan cyberangrep kun brukes i form av first-strike operasjoner der en har planlagt alt i detalj over lang tid?
Ikke i følge denne artikkelen:
http://www.skatingonstilts.com/skating-on-stilts/2013/04/stewart-baker-cybersecurity-itrust-consulting-report-on-apt-1-pla-unit-61398.html
Gitt at det som blir gjengitt i artikkelen har funnet sted, så viser den for det første at attribusjon er mer enn å kun vurdere de tekniske atributtene ved angrepet. Attribusjon er også å vurdere motstanders TTP, Taktikk, Teknikk og Prosedyre. TTP springer gjerne ut fra motstanders utdanning, doktrine, kultur og andre ting som ikke endrer seg så ofte. Dette er vi bevisst på. Det er en grunn til at vi forsøker å bygge inn uforutsigbarhet i TTP'ene.
Videre ser vi at en dynamisk enhet kan utnytte et mulighetsrom som åpner seg. Vi får demonstrert at cyberangrep ikke bare må være first-strike operasjoner som er planlagt i lang tid.
Dette er selvfølgelig ikke enten-eller. Det handler om å gjøre verktøykassen større, om å skape et nytt handligsrom for seg selv.
Bør alle drive med hack-back? Selvfølgelig ikke. Dette skal reguleres gjennom Rules Of Engagements, som all annen maktbruk.
Andre eksempler på hack-back:
http://techcrunch.com/2009/05/05/researchers-take-over-botnet-grab-56000-passwords-an-hour/
http://www.darkreading.com/security/news/217201422/researchers-take-over-dangerous-botnet.html
https://www.google.no/url?sa=t&rct=j&q=&esrc=s&source=web&cd=1&ved=0CDAQFjAA&url=https%3A%2F%2Fwww.usenix.org%2Fsystem%2Ffiles%2Fconference%2Fleet12%2Fleet12-final23.pdf&ei=2-lqUaq6I4aD4ATV9IGYAg&usg=AFQjCNE32z4HsJNOi33my7na8NOYk5d-CQ&sig2=9xGgBWfQ1EtZTtwRRDhAug&bvm=bv.45175338,d.bGE
torsdag 11. april 2013
Positivt om Finanstilsynets ROS rapport
Jeg har tidligere vært kritisk til den "tradisjonelle" ROS-metoden for risikofastsettelse. Årsaken er at metodene alt for ofte bruker ulike kvantitative metoder for risikoangivelsen. Se tidligere blogposter for utdyping. 1)
ROS-rapporten fra Finanstilsynet har imidlertid unngått dette på en god måte. Rapporten er på et overordnet nivå, og det er jo nettopp her en ROS-metode kan brukes. (Så lenge en holder seg unna risikokalkulatorene)
Anbefaler å lese rapporten.
1)
tirsdag 9. april 2013
CISPA tilbake i Kongressen
Threatpost skrev følgende:
The Controversial CISPA Is Back in Congress
Dette er et lovforslag jeg virkelig håper de klarer å få gjennom, selvfølgelig med nødvendige tilpasninger i forhold til personvernet. Egentlig er jeg litt overrasket over at dette med overvåking og deling av nettverkstrafikk er nødvendig å få inn i en slik lov, for det som er mye mer viktig er at myndighetene skal pålegges å dele etterretninger med privat sektor slik at de kan beskytte seg selv:
Obligation to share!
1) http://en.wikipedia.org/wiki/Cyber_Intelligence_Sharing_and_Protection_Act
The Controversial CISPA Is Back in Congress
Dette er et lovforslag jeg virkelig håper de klarer å få gjennom, selvfølgelig med nødvendige tilpasninger i forhold til personvernet. Egentlig er jeg litt overrasket over at dette med overvåking og deling av nettverkstrafikk er nødvendig å få inn i en slik lov, for det som er mye mer viktig er at myndighetene skal pålegges å dele etterretninger med privat sektor slik at de kan beskytte seg selv:
CISPA requires the Director of National Intelligence to establish procedures to allow intelligence community elements to share cyber threat intelligence with private-sector entities and encourage the sharing of such intelligence 1)Selv om stadig flere private aktører nå tilbyr "teknisk informasjon om trusselaktører", så er det vel fremdeles slik at det kun er myndighetene som har kapasitet til å lage etterretninger. Slike er selvfølgelig mye mer verdifullt når en skal beskytte seg mot avanserte cyberangrep.
Obligation to share!
1) http://en.wikipedia.org/wiki/Cyber_Intelligence_Sharing_and_Protection_Act
mandag 8. april 2013
Finsk cybersikkerhetsstrategi
Her er den finske cyberstrategien (på engelsk).
Finlands cybersikkerhetsstrategi
Mulig jeg ser nærmere på denne etterhvert, men her er noen foreløpige tanker.
Strategien fremstår som solid og helhetlig.
I motsetning til vår nasjonale strategi for informasjonssikkerhet, omfatter den finske strategien både privat sektor og den militære organisasjonen. En får heller ikke inntrykk av at den finske organiseringen er like rotete som vår.
Anbefalt lesning!
Finlands cybersikkerhetsstrategi
Mulig jeg ser nærmere på denne etterhvert, men her er noen foreløpige tanker.
Strategien fremstår som solid og helhetlig.
I motsetning til vår nasjonale strategi for informasjonssikkerhet, omfatter den finske strategien både privat sektor og den militære organisasjonen. En får heller ikke inntrykk av at den finske organiseringen er like rotete som vår.
Anbefalt lesning!
Supply chain security vs Industripolitikk
Her ser vi et godt eksempel på hvordan supply chain security, eventuelt industripolitikk, fører til negative konsekvenser. Når anskaffelse av ny teknologi går tregere, får det konsekvenser for både effekt og for sikkerheten.
http://www.bankinfosecurity.com/blogs/hidden-law-could-hamper-govt-infosec-p-1446
http://www.bankinfosecurity.com/blogs/hidden-law-could-hamper-govt-infosec-p-1446
søndag 7. april 2013
Arming for Virtual Battle: The Dangerous New Rules of Cyberwar
Jeg synes dette er en god artikkel, og at det kaster lys over en del forestillinger om cybermakt på en god måte. (Takk til @StormJL som gjorde meg oppmerksom på den)
Arming for Virtual Battle: The Dangerous New Rules of Cyberwar
Noen tanker etter å ha lest artikkelen:
Tallin-manualen har på en måte "normalisert" synet på hva cybermakt egentlig er. Noen miljøer har ønsket å fremstille det som noe helt spesielt, noe som ikke kan sammenlignes med tradisjonell militærmakt. Det vi ser nå er at det sees på som en type maktbruk som sidestilles med "ordinær" maktbruk, og at cybermakt derfor kan møtes med andre maktmidler dersom det er nødvendig, proporsjonalt osv. Dette mener jeg er en riktig utvikling.
At sivil infrastruktur vil bli berørt er uungåelig, og snarere enn å ha løst denne utfordringen, satses det på avskrekking. Om dette er en strategi som virker er jeg ikke helt sikker på, så lenge det er "enkelt" å gjennomføre clandestine operasjoner. Jeg synes også det er for enkelt, når man sier "If there is a war on the Internet, both the battlefields and the weapons will be in private hands." Dersom målet er militær infrastruktur, er det langt fra sikkert at en eventuell støttende, underliggende eller tilstøtende sivil infrastruktur blir rammet. At våpenet kan havne i sivile hender er dessverre trolig riktig. Bruk av cybervåpen vil trolig kompromittere det. Det kan bety at det i fremtiden ikke vil kunne ha effekt, eller at personer eller grupper som ikke bør ha tilgang til slike våpen får kjennskap til slike.
Når kan et cyberangrep sidestilles med et væpnet angrep på en nasjon? Jeg har erfart at det er svært ulike syn på dette spørsmålet. Enkelte hevder at det aldri kan sidestilles, mens andre er raske til å ta i bruk "cyberkrig" når det er snakk om bruk av avanserte cyberangrepsteknikker. Jeg mener vi bør ha en pragmatisk tilnærming til dette, dog med et grunnprinsipp om at dersom cyberangrepet har en tilsvarende effekt som et konvensjonelt angrep, så kan de sidestilles. Jeg innser likevel at dette spørsmålet har mange sider som gjør det vanskelig å besvare. Er motstander stridende, og dermed et legalt mål?
Artikkelen nevner cyberoperasjoner brukt i "preemptive strikes". Dette synes å være en vanlig tilnærming, men en bør etter mitt syn ikke avgrense seg til dette. Det må også utvilkles doktriner, operasjonskonsepter og taktikker for å møte cyberangrep med cyberangrep. Det handler om å utstyre seg med de virkemidlene som er mest hensiktsmessige i den situasjonen en står i.
Til slutt en kommentar til dette avsnittet:
"Military leaders must rethink the most important question relating to defense in cyberspace: Who is the attacker? "In most cases," the Tallinn manual reads optimistically, it is possible to identify the source of data attacks. But that doesn't coincide with the experiences of many IT security experts."
Arming for Virtual Battle: The Dangerous New Rules of Cyberwar
Noen tanker etter å ha lest artikkelen:
Tallin-manualen har på en måte "normalisert" synet på hva cybermakt egentlig er. Noen miljøer har ønsket å fremstille det som noe helt spesielt, noe som ikke kan sammenlignes med tradisjonell militærmakt. Det vi ser nå er at det sees på som en type maktbruk som sidestilles med "ordinær" maktbruk, og at cybermakt derfor kan møtes med andre maktmidler dersom det er nødvendig, proporsjonalt osv. Dette mener jeg er en riktig utvikling.
At sivil infrastruktur vil bli berørt er uungåelig, og snarere enn å ha løst denne utfordringen, satses det på avskrekking. Om dette er en strategi som virker er jeg ikke helt sikker på, så lenge det er "enkelt" å gjennomføre clandestine operasjoner. Jeg synes også det er for enkelt, når man sier "If there is a war on the Internet, both the battlefields and the weapons will be in private hands." Dersom målet er militær infrastruktur, er det langt fra sikkert at en eventuell støttende, underliggende eller tilstøtende sivil infrastruktur blir rammet. At våpenet kan havne i sivile hender er dessverre trolig riktig. Bruk av cybervåpen vil trolig kompromittere det. Det kan bety at det i fremtiden ikke vil kunne ha effekt, eller at personer eller grupper som ikke bør ha tilgang til slike våpen får kjennskap til slike.
Når kan et cyberangrep sidestilles med et væpnet angrep på en nasjon? Jeg har erfart at det er svært ulike syn på dette spørsmålet. Enkelte hevder at det aldri kan sidestilles, mens andre er raske til å ta i bruk "cyberkrig" når det er snakk om bruk av avanserte cyberangrepsteknikker. Jeg mener vi bør ha en pragmatisk tilnærming til dette, dog med et grunnprinsipp om at dersom cyberangrepet har en tilsvarende effekt som et konvensjonelt angrep, så kan de sidestilles. Jeg innser likevel at dette spørsmålet har mange sider som gjør det vanskelig å besvare. Er motstander stridende, og dermed et legalt mål?
Artikkelen nevner cyberoperasjoner brukt i "preemptive strikes". Dette synes å være en vanlig tilnærming, men en bør etter mitt syn ikke avgrense seg til dette. Det må også utvilkles doktriner, operasjonskonsepter og taktikker for å møte cyberangrep med cyberangrep. Det handler om å utstyre seg med de virkemidlene som er mest hensiktsmessige i den situasjonen en står i.
Til slutt en kommentar til dette avsnittet:
"Military leaders must rethink the most important question relating to defense in cyberspace: Who is the attacker? "In most cases," the Tallinn manual reads optimistically, it is possible to identify the source of data attacks. But that doesn't coincide with the experiences of many IT security experts."
De fleste infosec eksperter jeg har snakket med har et for snevert syn på hva attribusjon er. Dersom en kun ser på de rent tekniske attributtene av et angrep, så er jeg enig. Det er veldig vanskelig å slå fast hvem som står bak. Det finnes imidlertid mye annen informasjon som også kan vurderes, og som kan gjøre attribusjon mulig. Enkelt er det likevel ikke.
onsdag 3. april 2013
Using Dependency Modeling For Better Risk Decisions
I denne artikkelen intervjuer Dark Reading Jim Hietala og Chris Baker fra Open Group. Tema er en ny standard som skal hjelpe oss å håndtere risiko bedre.
Using Dependency Modelling For Better Risk Decicions
Utgangspunktet for deres modell er attack-trees, en metode for å kartlegge "alt som kan gå galt".
(Attack Trees). Dessverre har jeg ikke noe særlig tro på denne metoden for å kartlegge risiko der truslene er uforutsigbare og dynamiske. Selv om wargaming kan være nytting i mange sammenhenger, bør det styres, og i tillegg til å gå gjennom de mest trolige scenariene, bør det styres mot å tenke utenfor boksen. Hva er det vi IKKE har tenkt på.
Hvorfor kan man ikke gjøre det i slike attack-trær da? Det er ingenting som forhindrer at man kan gjøre det, men kritikken mot denne metoden har vært at det er for lett å lage slike trær for det man allerede vet, og vanskelig å faktisk beskrive scenarier utenfor boksen. Mulig det er fordi at det ukjente er vanskelig å bryte opp og beskrive i detalj. Men unntak av i lærebøkene, har jeg ikke vært borti at noen bruker slike trær aktivt i sin risikohåndtering. Wargaming, som ligner på dette, brukes nok og kan som nevnt være fornuftig når det brukes riktig. "Hva er motstanders mest trolige handlemåte?" "Hva er motstanders farligste handlemåte?" er to spørsmål som kan lede til en god wargaming sesjon.
Artikkelen sier lite om innholdet i selve metoden, og jeg synes at svarene som representantene fra Open Group gir er preget av god gammeldags svada. Enkelte svar får meg imidlertid til å sperre opp øynene.
Intervjuet ender med å love at vi skal få se mer til denne metoden om noen måneder. Jeg venter ikke i spenning.
Ps, har tidligere skrevet om risikohåndtering... Ligger i arkivet.
Using Dependency Modelling For Better Risk Decicions
Utgangspunktet for deres modell er attack-trees, en metode for å kartlegge "alt som kan gå galt".
(Attack Trees). Dessverre har jeg ikke noe særlig tro på denne metoden for å kartlegge risiko der truslene er uforutsigbare og dynamiske. Selv om wargaming kan være nytting i mange sammenhenger, bør det styres, og i tillegg til å gå gjennom de mest trolige scenariene, bør det styres mot å tenke utenfor boksen. Hva er det vi IKKE har tenkt på.
Hvorfor kan man ikke gjøre det i slike attack-trær da? Det er ingenting som forhindrer at man kan gjøre det, men kritikken mot denne metoden har vært at det er for lett å lage slike trær for det man allerede vet, og vanskelig å faktisk beskrive scenarier utenfor boksen. Mulig det er fordi at det ukjente er vanskelig å bryte opp og beskrive i detalj. Men unntak av i lærebøkene, har jeg ikke vært borti at noen bruker slike trær aktivt i sin risikohåndtering. Wargaming, som ligner på dette, brukes nok og kan som nevnt være fornuftig når det brukes riktig. "Hva er motstanders mest trolige handlemåte?" "Hva er motstanders farligste handlemåte?" er to spørsmål som kan lede til en god wargaming sesjon.
Artikkelen sier lite om innholdet i selve metoden, og jeg synes at svarene som representantene fra Open Group gir er preget av god gammeldags svada. Enkelte svar får meg imidlertid til å sperre opp øynene.
Her faller jeg av. Et cyber defence team som stiller seg spørsmålet "Hva vil du oppnå?", og ender opp med å svare konfedensialitet, integritet og tilgjengelighet, er dømt til å feile. Et cyber defence team har som sin eneste oppgave å sørge for mission security, eller på norsk: Operasjonell handlefrihet.Baker: Within IT security risk management, one of the real benefits that start from deploying a dependency model in your environment is that it demands that you start by saying, 'What are we trying to achieve? What are our objectives?'In the case of IT security, then you might adopt confidentiality, availability, and integrity, or some other issues around authentication and so on and so forth. And you will have systems that help you implement that.
Jeg har overhodet ingen tro på at det går an å ha et oppdatert bilde på hvilke avhengigheter (koblet mot "business goals") som er gjeldende til enhver tid og hvordan de skal være prioritert i forhold til hverandre. Hva som er viktig for en virksomhet, kan forandre seg uke for uke, dag for dag. Kanskje enda oftere. En vil garantert sitte igjen med en oversikt som ikke er korrekt, og dermed et beslutningsgrunnlag som er feil.The customer came to us basically saying, 'OK, I've got a 1,000 branches, and I've got 20 odd systems in every branch, and that's a big number. I'm getting red, amber, and green [alerts] from all of them. Every morning I come in and I have about 1,500 reds. All I want to know is, which of these reds are the most red?'We're working with an organization that already provides that data within medium-sized environments to enable them to use our calculation engine and the open dependency modeling standard to communicate, capture that, and then give a prioritized list of outputs.
Intervjuet ender med å love at vi skal få se mer til denne metoden om noen måneder. Jeg venter ikke i spenning.
Ps, har tidligere skrevet om risikohåndtering... Ligger i arkivet.
mandag 1. april 2013
Supply Chain Risk Management
Supply Chain Security eller Supply Chain Risk Management blir stadig oftere nevnt. Det males noen temmelig sorte bilder, der utenlandske myndigheter planter avlytningsenheter eller "kill-switches" i nettverkskomponenter og annet IKT-utstyr som vi handler hos dem. Dette ser vi spesielt i USA, der Kinesiske Huawei og ZTE jevnlig anklages for å muligens ha slike bakdører. Jeg skriver muligens, for meg bekjent har det ikke vært påvist at utstyr fra de produsentene har slike bakdører.
Hvor mye av dette er basert på reelle risiki, og hvor mye er nasjonal industripolitikk?
Når myndighetene, spesielt Forsvaret, gikk for å bruke COTS var dette begrunnet i at det ville spare utviklingskostnader, og det vil gi rask tilgang til ny teknologi. Den teknologiske utviklingstakten har økt dramatisk, så det gir god mening i en strategi der en tar del i andres utvikling, fremfor å skulle utvikle alt selv, eller i allianser med andre (f.eks. NATO). Sikkerhetsutfordringene ved en slik strategi har vært kjent hele tiden, og etterhvert fikk man Common Criteria standarden for sertifisering av IKT-utstyr. CC har vært anvendt de siste 10 årene, og det har vært stilt krav om CC sertifisering, (EAL seritifisering) for utstyr som skal brukes i Forsvarets systemer. I praksis har dette medført at en gitt produsent sender et lite antall modeller til sertifisering, trolig fordi det er ganske kostbart. (Kostnadene blir jo i noen grad sendt til kundene, men likevel). I tillegg er en sertifiseringspriosess ganske omfattende, så det går også mye tid før et gitt produkt får sin sertifisering.
Resultatet? Utstyret som er tillatt brukt er eldre, har dårligere funksjonalitet enn de siste produktene som slippes på markedet, og vil etterhvert nå sitt End-of-life tidspunkt og dermed ikke lenger være tilgjengelig for kjøp. Men vent litt. Var ikke poenget med COTS strategien at vi skulle høste av den teknologiske utviklingen? Når vi bruker CC på denne måten, frasier vi oss muligheten til å bruke ny teknologi for å oppnå økt effekt av vår IKT. Dette kan umulig være riktig?
Og det er det heller ikke. Derfor har blant annet NATO gått mer og mer bort fra å kreve EAL-sertifisering av utstyret, men utsteder heller Protection Profiles som er mer generelle, og mer rettet mot produsenten enn mot utstyret.
Måten vi bruker CC på har altså tatt et steg "tilbake" i forhold til den detaljerte kontrollen av utstyret man hadde lagt opp til. Det passer dårlig for de som er forkjempere for en slik tankegang.
Velkommen Supply Chain Risk Management. Vi ser de samme argumentene og løsningene som før. Trusselen males opp, standarder etableres og fokuset rettes mot utstyret.
... bare for å nevne noen.
Vi trenger forsåvidt ikke dra så langt for å høre de samme tankene. Vår egen Nasjonal Sikkerhetsmyndighet har uttrykt at Supply Chain Security har fokus, og at dette er noe de ønsker å lage retningslinjer for. Det kan i så fall bety at vi igjen skal gå i en retning av sertifisering av utstyr, med alle de ulemper det medfører. Om så skjer, betyr det at alle som er underlagt dette sikkerhetsregimet, igjen blir låst til utdatert og mer kostbart IKT utstyr. Dette er ganske dramatisk, ettersom vi heller burde omfavne ny teknologi.
Er trusselen fra utenlandske myndigheter overdrevet? Er avlytting og kill-switcher bare fantasi?
Helt sikkert ikke, men om vi lar denne potensielle trusselen gjøre slik at vi fratar oss selv muligheten til å opnå økt effektivitet og produktivitet... Ja da går jo vinningen opp i spinningen.
Ønskedrømmen om en sikker supply chain bør gis opp, og i stedet finne måter å oppdage og håndtere reell risiko. Stikkprøver er en mulighet, Cyber Defence team kan spille en rolle når det handler om å oppdage ondsinnet funksjonalitet i nettverksutstyr. Men bland for all del ikke industripolitikk inn i dette.
(Caveat: Jeg snakker her kun om infosec-delen av Supply Chain Risk Management)
Abonner på:
Innlegg (Atom)