lørdag 12. september 2015

Overvåking og opptak av innholdsdata

Jeg var til stede da NSM overleverte sitt Sikkerhetsfaglige råd til Forsvarsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet (1).

Digi.no (2) viser til at NRK stilte spørsmål ved at NSM ønsket en utvidelse av VDI systemet, et nettverk av sensorer som NSM bruker til å fange opp hendelser i noen av virksomhetene de samarbeider med.

På direkte spørsmål svarte direktøren i NSM, Kjetil Nilsen, at det ikke var snakk om å ta opp all datatrafikk, men noen ytterst få datapakker knyttet til IDS-signaturen. Problemet er bare det at det som FD skriver i sitt nye lovforslag er noe helt annet (3). Lovforslaget er helt tydelig på at det vil være behov for å ta opp innholdsdata. Det er heller ikke lurt å la være å ta opp innholdsdata dersom man faktisk ønsker å kartlegge omstendighetene rundt en hendelse.

Det hender ganske ofte at en håndteringsenhet får informasjon om en hendelse som fant sted for noe tid siden. Dette kan for eksempel være at man får vite om en kampanje hvor en trusselaktør har sendt ut såkalte phishing-eposter. I et slikt tilfelle vil vi vite om våre ansatte har vært utsatt for kampanjen. Siden dette er ny informasjon, har vi ikke forberedt noen logger på å fange det opp, så vi må lete i historiske data. Hvis vi ikke på forhånd har bestemt oss for å ta opp all datatrafikk, alle eposter eller i det minste alle epost-headere... ja da finner vi rett og slett ikke ut av det.

I andre tilfeller kan vår virksomhet være blant de første som oppdager en slik kampanje. Det er ganske vanlig at en slik kampanje består av ulike faser, der trusselaktøren bruker en ganske stor infrastruktur i gjennomføringen av angrepene. Kanskje han kontrollerer en webside som våre ansatte har for vane å besøke. Når de så gjør det, sendes de videre til en annen del av hans infrastruktur hvor selve angrepskoden leveres. Etter at infiltrasjonen er vellykket er det andre kommando- og kontroll servere som styrer innhenting av informasjon eller oppdatering av angrepskoden. Over tid kan mange forskjellige IP-adresser være involvert.

For å forstå trusselaktørens taktikk og prosedyrer må en nitidig lete gjennom store mengder datatrafikk for å sette sammen et bilde. Det sier seg selv at for å få til dette, må man faktisk ha tilgang til all datatrafikk, inkludert innholdet.

Jeg regner med at Nilsens svar til NRK var basert på en misforståelse. Det er nemlig en god grunn til at lovforslaget er så tydelig på at opptak av innholdsdata er nødvendig. Imidlertid er det slik at det ikke bare er NSM som har behov for dette. Alle virksomheter som har behov for å beskytte seg i det digitale rom må ha hjemmel til å gjøre det samme.

Det er vel ingen som tror at NSM skal gjøre dette for alle virksomheter i Norge?

(1) https://norsis.no/2015/09/sikkerhetsfaglig-rad/
(2) http://www.digi.no/juss_og_samfunn/2015/09/11/foreslar-mer-overvaking-for-a-verne-mot-dataangrep
(3) https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing---forslag-til-endringer-i-sikkerhetsloven/id2412260/

fredag 28. august 2015

Cthulhus Cthonian Concoction

Det kan jo ikke BARE handle om cybersikkerhet her :)

For et år siden bestemte jeg meg for å få en hobby. Voksne folk bør visst ha det, og jeg synes ølbrygging hørtes spennende ut. Siden da har det blitt rundt 20 brygg.

I desember i fjor bestemte jeg meg for å lage en ordentlig kraftig stout. De fleste har kanskje vært borti Guinness dry irish stout, men ikke alle vet at vi skal tilbake til 1700-tallets London for å finne opphavet. En Porter var en mørk ale som ble svært populær blant byens "bærere", derav navnet "porter". Etterhvert begynte man å lage såkalte "stout porter" (sterk porter), som senere tok navnet stout.

Et århundre senere ble imperial stout, også kjent som Russian Imperial Stout, født. Historien skal ha det til at dette var en ekstra kraftig stout som ble produsert for eksport til Russlands Catarina II og hennes hoff. Mye alkohol skulle forhindre at øl-tønnene frøs under transporten. Hvor mye av dette som er riktig vet jeg ikke, men det er et spesielt og nydelig øl.

Tilbake til desember 2014. Jeg fant to oppskrifter som jeg kombinerte. Den ene var en "honning-porter" og den andre en imperial stout med vanilje og bourbon whiskey. Jeg smeltet oppskriftene sammen og kjøpte ingrediensene. Innen da hadde jeg bygget om ute-boden til brygge-bod, og satte i gang.

... så skar alt seg. Kokeapparatet trakk for mye strøm, så sikringene gikk hele tiden. Lys-armaturet tok kvelden etter en halvtime, og jeg kunne jo ikke bruke vifteovnen jeg hadde gjort klar. Til slutt satt jeg i mørket med boblejakken på, og løp inn for å skru på sikringen hvert annet minutt.

Resultatet var en stout på litt over 8%. Sort som natten og med en kvalmende whiskey-smak. Nå er det heldigvis slik at kraftige øl skal ha noe tid på seg før de "modnes". Jeg smakte en og annen øl utover våren for å se hvordan smaken utviklet seg, og i mai/juni merket jeg at det begynte å skje noe. Whiskey-smaken la seg pent i bakgrunnen sammen med vaniljen og honningen. Den velkjente lakris/anis-aktige smaken fra stouts kom frem og det hele begynte å bli ordentlig balansert.

Så balansert at jeg bestemte meg for å melde den på hjemmebrygg-konkurransen på Stavsbrygg 2015 nå i august. Det var 27 påmeldte, så jeg hadde ikke veldig store forhåpninger. Overraskelsen var derfor stor da jeg tok 2. plassen i klassen over 4.75%. Bare så synd at jeg neppe klarer å gjenskape den, med alt det kaoset det ble under bryggingen :)

Om navnet: En såpass mørk og kraftig øl skal ha et ordentlig navn. Lovecraft skrev om Chtulhu, en relativt ond gud i hans litterære univers. Chtonian betyr underjordisk, concoction betyr brygg. Altså, Chtulhus underjordiske brygg. Et særdeles passende navn.


onsdag 1. juli 2015

Sannsynlighetsberegning - et uungåelig onde?

Jeg har tidligere skrevet om risikohåndtering som en del av cybersikkerhet (1,2), og er blant dem som mener at å beregne sannsynlighet for visse typer cyberangrep ikke bare er meningløst, det er direkte farlig.

Jeg fikk dessverre ikke anledning til å overvære FFIs fremleggelse av sin rapport "Tilnærminger til risikoanalyse for tilsiktede uønskede handlinger", men jeg har diskutert dette tema med flere av forskerne ved FFI. Jeg har selv brukt både kvantitative og kvalitative metoder for risikovurderinger, og kjenner godt til hva det innebærer å bruke sannsynlighetsvurderinger i det arbeidet.

Det var derfor med interesse at jeg leste Lillian Røstads (Difi) innlegg om dette på digi.no (3). Jeg er imidlertid ikke enig i alt hun skriver, og denne blogposten skal forklare hvorfor. Kort merknad til hvorfor jeg svarer her, og ikke i kommentarfeltet på digi.no: Jeg ønsker å samle denne type argumentasjon på ett sted for fremtidig bruk, samt at jeg kan legge til figurer her.

Først til det vi er enige om. 
Begrepsbruken innen cybersikkerhet er preget både av at språket vårt er fattig i forhold til engelsk, og at ord or uttrykk ikke har et meningsinnhold som alle er enige om. Et klassisk eksempel er hvordan enkelte blander sammen begrepene trussel og sårbarhet. En skulle tro at så sentrale begreper ble brukt riktig, men det gjøre de ikke. Sannsynlighet er et annet slikt begrep som dessverre blir tillagt ulikt meningsinnhold av ulike mennesker og miljøer. 

Matematisk sannsynlighet og statistikk en én type sannsynlighetsberegning som brukes innen cybersikkerhet. Det kan enten være for å angi hvor hyppig en hendelse forekommer, eller hvor stor sannsynlighet det er for at den skal oppstå én gang. Denne type sannsynlighetsberegning er en del av de kvantitative metodene som gjerne også inkluderer beregninger for hvor mange hendelser en kan tåle før kostnadene blir for store, hvor dyre mottiltakene kan være osv. Det var flere presentasjoner på RSA 2015 som viste at disse metodene blir brukt innen finans og forsikringsbransjen. 

En annen type sannsynlighetsangivelse er de subjektive. Ekspertene vurderer subjektivt hvor sannsynlig det er at noe skal skje, og tilordner en verdi. Høy sannsynlighet.  75%. Tallverdi 4 (av 5). Fargen Gul. Disse verdiene er ofte basert på ekspertens gut-feeling, og jeg har vanskelig for å tro at de er særlig treffsikre for fremtiden. Dette gjelder spesielt for det FFI sin rapport omhandler, nemlig tilsiktede uønskede handliger. Å bruke fortidens erfaringer til å spå om fremtiden, er en dårlig idé om man skal tro Nassim Nicholas Taleb i sin bok om "low probability, high impact events" (4). Spesielt når det er snakk om målrettede angrep i komplekse adaptive systemer. Og det er det jo. 

Vi må rydde opp i begrepsbruken, der er vi helt enige.

På engelsk skiller man mellom probable (sannsynlig) og likely (trolig/mulig). Selv om det ikke alltid er klokt å innføre nye begreper i et allerede "begrepsforvirret" område, tror jeg at vi ville ha nytte av å skille tydeligere på dette på norsk.

En annen ting vi er enige om er at cybersikkerhet ikke må eksistere på "sin egen planet". Hvis cybersikkerhet ikke blir integrert i virksomheten, så feiler de ansvarlige. En virksomhet har mange typer risiki, og risiko i mot den delen av virksomheten som skjer ved hjelp av IKT kan selvfølgelig ikke adskilles fra virksomhetens totale risikostyring. Dette er ekstremt viktig fordi tilsynelatende riktige og viktige cybersikkerhetstiltak kan direkte motvirke virksomhetens behov på andre områder. De fleste som driver profesjonelt med cybersikkerhet vet dette. 

... men så blir vi uenige
Når Røstad beskriver risikotrekanten Verdi, Trussel, Sårbarhet, spør hun om ikke det bare er en annen måte å angi sannsynlighet på. Jeg mener at det ikke er det.

Allerede i 2003 innså det fremste informasjonssikkerhetsmiljøet i Forsvaret at den tradisjonelle (kvantitative) metoden for risikoanalyser ikke var egnet for å beskrive den reelle risikoen mot de IKT-løsningene som blir brukt i militære opersjoner. En ROS-analyse med risikokvadranter og det hele var et klassisk eksempel på at subjektive (sannsynlighets) vurderinger ble dyttet inn i en beregningsmodell som var laget for et helt annet formål. Resultatene kunne ikke brukes inn i de øvrige risikovurderingene, og sjefene forsto ikke det som ble forsøkt formidlet. Informasjonssikkerheten levde på sin egen planet.

Da vi startet opp med å vurdere risiko etter den nye metoden, lykkes vi med å formidle risiko til ledelsen slik at de kunne vurdere denne risikoen opp mot øvrige risiki mot sin avdeling og sitt oppdrag. Tiltakene kunne vurderes opp mot den operative konteksten, og han fikk økt sitt handlingsrom ved å kunne velge tiltak som normalt ligger utenfor området "cybersikkerhet". 



Jeg velger å fremstille risikotrekanten som overlappende sirkler. Den eneste reelle risiko er i skjæringspunktet mellom verdi, trussel og sårbarhet. Hvordan bruker vi denne metoden?

Verdivurdering
En slik risikovurdering begynner alltid med verdivurderingen. Denne gjennomføres sammen med lederen for virksomheten, eller en som har inngående kjennskap til virksomheten. Vi gjennomfører et halvveis strukturert intervju, der vi stiller spørsmål som: Hva er formålet med denne virksomheten? Hva er oppdraget? Hvilke ressurser/enheter har du for å løse oppdraget? Hvem er dine overordnede? Hvilket konsept for ledelse har de overfor deg? Hvilket konsept for ledelse har du overfor dine underlagte enheter? Mot slutten av intervjuet kommer vi inn på spøsmål som: Hvilken informasjon er du avhengig av for å ta beslutninger? Hvilken informasjon er det kritisk av du får formidlet til dine underlagte enheter? Hvilke systemer er bærer/behandler for denne informasjonen? Hva vil skje med opdraget dersom noen slår ut eller manipulerer de mest kritiske IT systemene?

Denne samtalen er viktig av flere grunner. For det første må risikoanalytikeren forstå virksomheten han skal vurdere. Det er ikke nok at han kjenner det tekniske godt, han må også vite hva formålet med virksomheten er og hvilke kortsiktige og langsiktige mål den har. Dette er viktig både for risikofastsettelsen og for å vurdere hvilke tiltak som er hensiktsmessige.

For det andre skaper denne samtalen er felles forståelse for hva som er det mest viktige, og hva konsekvensene kan være dersom noen angriper de kritiske IT systemene.
Samtalen er også grunnlaget for å utarbeide det kritiske informasjonsbehovet i forkant av sårbarhetsvurderingen.

Sårbarhetsvurdering
Så langt det er mulig gjør vi tekniske målinger eller penetrasjonstestinger. Generelt vil vi vite om den kritiske IT-løsningen inneholder de komponenter, tjenester og systemer det skal, eller om noen har plassert inn noe som ikke skal være der. Dernest vil vi vite om det som verdivurderingen har fastsatt som kritisk har sårbarheter. I Forsvaret måler man både tradisjonelle sårbarheter i IT løsningene, og muligheten for tap av informasjon gjennom elektromagnetisk stråling.

Et vesentlig poeng med sårbarhetsvurderingen er at det skal være faktiske målinger, ikke antakelser. Jeg har sett risikorapporter som inneholder vurderinger som "... virksomheten er avhengig av sin webserver, og slike er gjerne preget av feil som kan muliggjøre angrep mot serveren". Dette er nærmest verdiløse utsagn. Vi ønsker å vite helt konkret om webserveren har sårbarheter, hvilke det er, hvordan de utnyttes og hva de kan utnyttes til. Om en sårbarhet krever fysisk tilstedeværelse på webserveren, er selvsagt ikke en aktivistgruppe i Iran i stand til å utnytte den selv om de kan være en uttalt motstander av virksomheten.

En del av sårbarhetsvurderingen er hvor enkelt det er å utnytte den.  Dette kan også brukes til å vurdere hvilke trusler en skal bry seg om. Dersom utnyttelse av en sårbarhet krever svært dyrt utstyr eller høyt kompetanse og treningsnivå, så kan vi utelukke en del trusler. 

Trusselvurdering
Er det slik at dette bare er en annen måte å vurdere sannsynlighet? Nei, absolutt ikke.
Husk at malware ikke er en trussel. Heartbleed er ikke en trussel. En falsk epost som forsøker å lure deg til å oppgi DnB påloggingsinformasjonen er ikke en trussel.

En trussel er en person, gruppe, organisasjon, virksomhet eller nasjon som har vilje og evne til å angripe eller påvirke deg eller din virksomhet. Vi vil vite hvem denne gruppen er. Hvilke metoder de bruker. Hva deres intensjon er. Hvilke verktøy de bruker. Hva deres handlingsmønster er. Hvordan de vil reagere dersom vi iverksetter mottiltak osv. Dette er ikke noe annet enn det man gjør for annen type etterretningsinnhenting. For Forsvaret betyr det at denne type trusler blir beskrevet og behandlet på akkurat samme måte som øvrige trusler. Noen ganger er det jo faktisk de samme truslene som bruker ulike virkemidler for å oppnå sine mål.

Etterretningskildene kan være mange. I tillegg til det ens egen cyberhåndteringsenhet bygger opp av kunnskap om truslene, finnes det mange andre klilder. I Norge er det mange som får informasjon fra EOS-tjenestene. Flere store virksomheter, i tillegg til Forsvaret, har fokus på egne etterretninger om aktuelle trusler. I tillegg kan slik informasjon kjøpes fra stadig flere tilbydere av "threat intelligence". Her skal man imidlertid være litt på vakt. Noen ytterst få leverer etterretningsprodukter som kan sammenlignes med vanlig etterretning, men de fleste tilbydere av "threat intelligence" leverer teknisk informasjon om verktøy og metoder som truslene bruker. Det er ikke det samme.

Trusselbildet er i kontinuerlig endring. Nye trusler kan oppstå, og eksisterende trusler kan utvikle sine metoder over tid. For håndtering av målrettede angrep vil imidlertid fokus på et oppdatert trusselbilde være til svært stor hjelp når risiko skal fastsettes og til å håndtere hendelser når de skjer.
En systematisk tilnærming slik f.eks. Andrew Jones (QinetiQ) beskriver kan være til stor hjelp.

Risiko
Risikofastsettelsen skjer når vi vurderer de konkrete sårbarhetene vi har avdekket opp mot det vi vet om truslene, primært for de mest kritiske IT løsningene. Vi er selvsagt ikke naive. En sårbarhet kan enkelte ganger være så alvorlig i seg selv, at den skal håndteres selv om vi ikke er kjent med en trussel som har intensjon og evne til å utnytte den. På samme måte kan vi stå over for en trussel som vi vet har intensjon og evne, men der vi vet for lite om deres metoder. 

Denne tilnærmingen fjerner behovet for å gjette og vi snakker samme språk i cybersikkerhet som i virksomheten forøvrig. Trusler og risiko blir vurdert mer helhetlig, og tiltakene kan vurderes i en operativ kontekst. 

Risiko ved tilsiktede hendelser
Dette er de målrettede angrepene, de som skjer når virksomheten din står i en konfliktsituasjon med en trussel som har både evne og vilje til å gjennomføre cyberangrep. 

Forsvaret har tidligere fortalt om målrettede angrep der trusselaktøren gjennomførte delvis vellykkede angrep. Motstanderne det er snakk om har cybervirkemidler som en liten del av sitt repertoar. Angrepene ble oppdaget gjennom etterretninger, og håndteringen ble gjennomført som en del av den "normale" virksomheten.

For kort tid siden ble et målrettet angrep avverget før det fant sted som en direkte følge av etterretninger. Et hvert forsøk på å skulle kvantifsere en sannsynlighet for de hendelsene i forkant fremstår som en helt meningsløs oppgave. 

De samme erfaringene har andre store norske virksomheter gjort. En av dem er Telenor, som gikk ut med informasjon om de hendelsene de var utsatt for i forbindelse med virksomheten i India. Hva skulle den subjektive sannsynligheten for de angrepene vært anslått til? 75% Medium? Rød?

For tilsiktede uønskede hendelser vil tradisjonell risikovurdering basert på subjektive sannsynlighetsberegninger være en katastrofe. De er unøyaktige og villedende og vil enten føre til at trusler blir underkommunisert, eller at de blir overkommunisert og at unødvendige tiltak forhindrer at virksomheten når sine mål. 

Avslutningsvis vil jeg medgi at kvantitative metoder og matematiske sannsynligheter kan ha noe for seg i visse sammenhenger. For en gitt malware kan de hende at du har nok empiri til å kunne beregne hvor stor sannsynlighet det er for at du vil bli forsøkt rammet. Om du kjenner spredningsmekansmen trenger du kanskje ikke empiri heller, dersom du kan analysere spredningsmekanismen i forhold til ditt digitale fotavtrykk. Dette gjelder imidlertid kun for hendelser som rammer tilfeldig, ikke for målrettede angrep.

lørdag 20. juni 2015

Eye in the sky

Jeg er en stor fan av Radiolab, og kan ikke anbefale det nok.

I den siste podcasten forteller de om en overvåkingsteknologi som er brukt både i militære operasjoner og til bekjempelse av kriminalitet. Prinsippene er likevel overførbare til cybersikkerhet, og hvordan teknologien stadig utvider mulighetsrommet. Spørsmålet de stiller seg er: Selv om vi kan gjøre dette, burde vi?

Det var spesielt to ting i podcasten jeg bet meg merke i.

For det første viser de at gjennom å gjøre analyser i et helt nettverk av mennesker, steder og bevegelser, så kunne de avsløre hvordan et helt narkotika-kartell var bygget opp, og hvor deres kommandosentral lå plassert. De flyttet fokuset fra å oppklare enkelthendelser, til å forstå hvordan hele det kriminelle nettverket er bygget opp.

For det andre var de litt betenkt fordi de positive sidene ved overvåking er vanligvis svært konkrete. "Dersom vi samler inn disse dataene, så vil vi kunne avsløre en gitt type kriminalitet". Ulempene derimot, er vage og ubestemmelige. "Vi mister frihet og privatliv". Det er lite konkret, og det taper diskusjonen. Denne diskusjonen er direkte overførbar til overvåking av internettbruk.

Lytt til episoden her:

http://www.radiolab.org/story/eye-sky/

fredag 19. juni 2015

Cyber Situasjonsforståelse

Vi forstår intuitivt at beslutninger må tas på et riktig og rasjonelt grunnlag. Hva er de viktigste truslene mot virksomheten, og hva skal vi gjøre for å forberede oss? Hva er egentlig omfanget av hendelsen som nettopp har blitt oppdaget, og hvilke tiltak er de riktige å gjennomføre? Hvilke ressurser har vi tilgjengelig? Hvilke langsiktige tiltak må til?

Hva er egenlig cyber situasjonsforståelse, og hvordan oppnår vi det?

Situasjonsforståelse kan deles inn i tre nivåer:

1. Å oppfatte at en hendelse har funnet sted i tid og rom.
2. Å forstå hva det betyr at hendelsen har funnet sted
3. Å forutse hva hendelsen vil kunne føre til

La oss se på et eksempel:
1. Sikkerhetsovervåking avslører at store mengder data sendes fra en av virksomhetens datamaskiner til en IP-adresse i et annet land. Analytikeren oppfatter at dette skjer.

2. Analysene avslører at dataene er innholdet i en database som brukes av utviklingsavdelingen, og at de sendes til en nasjon der myndighetene er kjent for å bruke cyber-virkemidler for å støtte opp om sin nasjonale industri. Analytikeren forstår hva det er som har skjedd og iverksetter umiddelbart tiltak som forhindrer videre tap av informasjon.

3. Virksomheten analyserer situasjonen og kommer til at en konkurrent trolig står bak, og at han trolig vil bruke informasjonen til å vinne fremtidige kontraktsforhandlinger. Virksomheten forutser hva hendelsen kan føre til, og kan med bakgrunn i dette gjøre strategiske valg.

Enkelt? Overhodet ikke!

Det finnes mange forslag til hva et cyber situasjonsbilde skal være. Sjefen/styret ønsker et overordnet bilde, gjerne med noen farger som indikerer om alt er ok. Analytikeren setter gjerne opp sine egne triggere i alle mulige systemer for å raskest mulig fange opp hendelser. Mitt fokus er på ledelsen av enheten som skal håndtere hendelsen. Denne står midt mellom analytikeren og virksomhetens ledelse, og må innhente informasjon fra begge leire.

Fallgruver
Jeg har sette flere forsøk på å etablere løsninger for cyber situasjonsforståelse, og noen av dem har feilet ganske kraftig. En fellesnevner er  at man ikke har tatt seg tid til å vurdere hvilken informasjon det er behov for, men brettet opp ermene og laget en eller annen teknisk løsning. For deretter å finne ut at det ikke var noen som trengte det. Noen eksempler:

1. Dyre SIM/SIEM løsninger. Etter at løsningene er implementert oppdager du at de IKKE kan ta i mot noen logg-kilder som faktisk er helt kritiske. Korreleringen mot sårbarhetsundersøkelsene fungerer dårlig i praksis fordi du ikke klarer å måle systemene ofte nok. Løsningene forteller lite om virksomheten, altså hvilken kontekst hendelsene skal vurderes i. Resultatet er at en ikke vet om en gitt hendelse er alvorlig, og risk-score systemet er nærmest ubrukelig.

2. Enkle PowerPoint/SharePoint dashboards. Disse ser flotte ut. Kanskje noen i ledelsen så et slikt dashboard et sted, og nå skal det innføres i din virksomhet også. Energien legges i utformingen av dashboardet, og ikke så mye i arbeidet med å innhente og analysere informasjonen som skal presenteres. Resultatet er at det "dør på rot".

3. Egenutviklede løsninger. Disse er gjerne bedre tilpasset de behovene og systemene som virksomheten har, men med mindre en har en egen utviklingsavdeling er det stor fare for at løsningen ikke blir oppdatert eller holdt ved like.

The good way to do it
I stedet bør man starte med å analysere hvilken informasjon som er nødvendig for å kunne ta gode beslutninger. Hvis en tar seg tid til å løfte blikket og se hvilken informasjon analytikere og ledelse har behov for, ender du kanskje opp med et informasjonsbehov som er annerledes enn det du først trodde.

En slik tilnærming ble presentert på NATO Cooperative Cyber Defence Centre of Excellence i 2014 i et paper(1) av Dressler, Moody, Bowen og Koepke. Jeg liker spesielt godt at de beskriver hvilke dataklasser som inngår i en helhetlig cyber situasjonsforståelse. De enkelte dataklassene må vurderes med tanke på hvilket informasjonsbehov du har, hvordan informasjonen skal samles inn, analyseres og presenteres.

Dataklassene som inngår i cyber situasjonsforståelse

Cyber events
Dette er alle hendelser som er relevante i analysearbeidet. Det inkluderer naturligvis informasjon fra inntrengningssystemene, men også alle andre logg-kilder som må samles inn for å kunne fastslå et hendelsesforløp.

Key Cyber Terrain
For å forstå en hendelse, eller for å forstå hvilke mottiltak som er mest hensiktsmessig, må en forstå cyberlandskapet. Store virksomheter kan ha store og komplekse IT-løsninger, spredt utover mange funksjonsområder og geografiske avstander. I en gitt situasjon er imidlertid ikke alle deler av nettverket like viktig. "Key cyber terrain" kan feks være avgrenset til internett-portalen, ordresystemet eller serverne som kjører en spesifikk versjon av operativsystemet. For å forstå hva som er viktig, må dette avklares sammen med den eller de som driver virksomheten.

Ongoing operations
For store virksomheter, som Forsvaret hvor jeg har min bakgrunn, kan det være flere pågående operasjoner samtidig. Håndteringen av flere samtidige hendelser må koordineres med tanke på tid, rom, ressurser osv. I tillegg må de kunne presenteres samlet for ledelsen.

Cyber readiness
Hvilke cyberkapasiteter har virksomheten? Hva er status for utstyret? Er treningsnivået tilstrekkelig? Er bemanningen god nok? Er de ute på oppdrag, eller er de disponible? Når en leder hendelseshåndtering, må en vite hvilke ressurser som er tilgjengelig. Å legge planer for ressurser du ikke har er en dårlig idé.

Cyber vulnerabilities
Hvilke sårbarheter har du i ditt "Key cyber terrain"? Er det oppdatert? Er det minimert? Har du tilstrekkelig konfigurasjonskontroll og en oppdatert oversikt over hvilke sårbarheter som finnes i de mest kritiske delene av ditt cyberlandskap.

Threat Landscape
Hvilke trusler står virksomheten over for? Hva vet du om truslene? Hvilke intensjoner driver dem til å angripe akkurat din virksomhet? Hvilke teknikker og metoder bruker de? Hvordan kan du oppdage om de har angrepet virksomheten? Hvordan kan du forberede deg på å avskjære angrepene? Har du sårbarheter i ditt key terrain som truslene som er mest relevante for deg kan utnytte? Trusselbildet er dynamisk og i konstant endring.

Først når du har vurdert disse dataklassene nøye og funnet ut hvor informasjonen oppstår, hvordan du skal samle den inn og vurdere den, først da kan du utvikle en løsning for hvordan den skal presenteres. En til tilnærming vil også skape den nødvendige forankringen både oppover og nedover i organisasjonen, og sørge for at alle forstår hvilken rolle de spiller i etableringen av situasjonsforståelsen.

Først da kan du si at det er en felles situasjonsforståelse.



(1) Operational Data Classes for Establishing Situational Awareness in Cyberspace

onsdag 17. juni 2015

Sårbarheter i skalar-frie nettverk

Når jeg snakker om cybersikkerhet pleier jeg å nevne de nye sårbarhetene som oppstår i skalar-frie nettverk.

ARPANET ble konstruert på 60-tallet. Det var et pakke-svitsjet nettverk som blant annet skulle kunne virke etter en krig hvor atomvåpen ble brukt. Pakke-svitsj teknologien kombinert med en topologi basert på maske-nett ga et robust nettverk.

Det som kjennetegner et slikt nettverk er at nodene i nettverket har et antall forbindelser som er normalfordelte. Det betyr at de fleste noder har et gitt antall forbindelser, og at det er usannsynlig at enkelte noder har fryktelig mange eller fryktelig få forbindelser.


Skalar-frie nettverk er derimot bygget opp på et annet prinsipp. I stedet for at antall forbindelser er normalfordelte, følger distribusjonen en power-law. Det betyr at noen få noder har svært mange forbindelser, mens de aller fleste har svært få forbindelser.

Eksempel på et skalarfritt nett
Dersom vi ser på distribusjonen av forbindelser i de to typene nettverk ser vi at de følger helt forskjellige regler. I figuren under ser vi maske-nettet som en tradisjonell bell-kurve, mens det skalar-frie nettet vises som en power-law distribusjon.

Distribusjon av maske-nett og skalarfrie nett
En avgjørende forskjell på de to typene nett er hvor motstandsdyktige de er for ytre påvirkning. ARPANET var konstruert med tanke på krig. Dersom en motstander klarte å slå ut en node (en kommandoplass eller sambandsstasjon) så vil de resterende nodene likevel klare å kommunisere. Det er jo nettopp dette som er bygget inn i pakkesvitsj-teknologien. Nettverksprotokollen finner en rute gjennom nettet, og sørger for at informasjonen blir levert selv om noen noder tas ut av nettet.

Et maskenettverk er laget for å motstå målrettede angrep.

Hva med skalar-frie nett?
Disse har visse andre egenskaper. Som nevnt vil enkelte noder ha svært mange forbindelser. Dette er nettets super-noder, og de er svært viktige av flere grunner. For eksempel er de disse som sørge for at det er kort vei mellom to vilkårlige noder i nettverket.
Problemet er at disse super-nodene gjør hele nettet sårbart. Dersom en slår ut super-nodene, vil nettet kunne kollapse totalt. Dette er en ny type sårbarhet som vil kun vil oppstå i slike nett.

Et skalar-fritt nett er svært sårbart for målrettede angrep, men er svært motstandsdyktig ved tilfeldige angrep.

I filmen under ser vi hvordan et skalar-fritt nett oppfører seg ved tilfeldige angrep. Størrelsen på noden indikerer antallet forbindelser som noden har. En stor node har mange forbindelser, mens en liten node har få. I simuleringen ser vi at noder blir tatt ut av nettverket, og det er tilfeldig hvilke noder som tas ut. Selv om et stort antall noder fjernes, så henger nettet fremdeles sammen og de gjenværende nodene kan fremdeles kommunisere. Det er først når nærmere 4/5 av alle nodene er tatt ut at nettet kollapser.

video

Hvordan ser et målrettet angrep ut i det samme nettet? I filmen under ser vi det samme nettet, men i denne simuleringen blir den største noden tatt ut først, deretter den nest største, så den tredje største osv. Vi ser raskt hvilken effekt et målrettet angrep har. Allerede før 1/5 av nodene er tatt ut, har nettet kollapset fullstendig, og de gjenværende nodene kan ikke lengre kommunisere.

video

Hvordan slike nettverk oppstår ser ut til å være en funksjon av at nettverk vokser seg store og komplekse. Internett har utviklet seg til å bli skalar-fritt, og det inneholder også andre skalar-frie nett som f.eks. web og twitter (Google er en super-node for websider. Stephen Fry er en super-node for twitter). Andre eksempler på slike nett er nettverket av flyplasser/flighter, betalingssystemene som bankene har bygget opp og sosiale nett. Naturen ser ut til å favorisere denne typen nett, for vi finner slike nett også i samspillet mellom proteiner, hvilke dyr som spiser hvilke andre dyr osv.
Årsaken kan være at slike nett er robuste mot tilfeldige feil, og at naturen derfor har en tendens til å skape denne type nett.

For cybersikkerhet er dette både interessant og viktig. Det åpenbare er at vi må identifisere og beskytte super-nodene. Det høres kanskje enkelt ut, men i store komplekse nett kan det være vanskelig å identifisere hvilke noder dette faktisk er. For en virksomhet, eller for vår nasjonale kritiske infrastruktur for den del, må vi forstå dyamikken i hvordan nettet brukes. Denne kan endre seg over tid, og nye super-noder kan oppstå.

God situasjonsforståelse er en forutsetning også for dette.

Det som er mindre åpenbart men likevel noe vi blir tvunget til å forholde oss til, er når et skalar-fritt nett påvirker et annet. Jeg brukte Stephen Fry som eksempel på en super-node for twitter. Han har i skrivende stund over 10 millioner følgere. Fra tid til annen nevner han noe han har sett eller lest, og legger ved en link til websiden.


Hva skjer når hans twitter-følgere klikker på linken? Nettsidene han har linket til har ved flere anledninger blitt slått ut når flere millioner mennesker besøker siden innenfor en kort tidsperiode.


De som eier disse nettstedene har naturligvis ikke forberedt seg på at den "skalar-frie effekten" fra twitter skulle ramme dem på denne måten.

Er du forberedt?


Komplekse Adaptive Systemer
Cyber Situasjonsforståelse

søndag 14. juni 2015

Uformelt høringssvar til den nye sikkerhetsloven

Jeg ser til min store overraskelse at jeg ikke har blitt bedt om å gi et høringssvar til den nye sikkerhetsloven :) Så dette må vel anses å være et uinvitert og høyst uformelt svar.

Regjeringen har altså sendt ut på høring endringer til sikkerhetsloven (Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste). Høringsfristen er satt til 20. august 2015.

Til min store glede ser jeg at den skal inneholde bestemmelser om sikkerhetsmessig overvåking. Enhver virksomhet som vil beskytte seg mot digitale trusler må ha en eller annen form for overvåking. Det er kun slik at vi kan oppdage om de forebyggende tiltakene virker, og om noen har klart å komme seg forbi sikkerhetstiltakene.



Begreper
Det hele begynner litt dårlig idet de blander sammen "trussel" og "våpen". Dette er ikke så vanskelig. En trussel er den person/gruppe/stat som vil deg vondt. Ondsinnet kode er et "våpen", eller "verktøy" om du vil, som de bruker for å oppnå det de vil. Det er forferdelig mye rot med begrepsbruken innenfor dette, så slike tabber bør man ikke gjøre.

Lovhjemmel
Jeg synes at tanken om å lage en lovhjemmel for sikkerhetsmessig overvåking av IKT-systemer er god, men jeg synes det er en dårlig idé at det skal skje i sikkerhetsloven. Sikkerhetsloven omfatter selvfølgelig ikke alle IKT-systemer i norske virksomheter, så en kan jo havne i en situasjon hvor en (liten) andel av en virksomhet sine systemer har en slik lovhjemmel, mens de andre ikke har det. Det kan fort skape en situasjon som gjør det vanskelig for en virksomhet å gjøre dette riktig, dersom et dataangrep spenner flere ulike systemer. For Forsvaret, som jeg kjenner godt, vil det være en utfordring.

Jeg synes det er interessant å se at de mener at arbeidsgivers kontrolltiltak er en tilstrekkelig lovhjemmel (så lenge det skjer i overenskomst med arbeidsmiljøloven og personopplysningsloven). Andre jurister har nemlig hevdet at arbeidsgivers rett til å kontrollere virksomheten IKKE er en lovhjemmel slik høringsforslaget sier. Det er derimot en sedvanerett. For å skaffe seg nødvendig lovhjemmel har disse andre juristene derfor vurdert at det må inngås en avtale mellom eier av datasystemet og den som bruker det. Med andre ord: Et informert samtykke.
Hvem som har rett vet jeg ikke. Jeg er ikke jurist. Om det er tilstrekkelig med arbeidsgivers rett til å kontrollere sin virksomhet, så blir det i så fall mye enklere for virksomhetene å drive med sikkerhetsmessig overvåking.

Sikkerhetsovervåking og automatiserte prosesser
Men så rakner det litt. Departementet utdyper hva de mener om sikkerhetsmessig overvåking, og skriver

Departementet presiserer at slik overvåking ikke må utføres av personell. Det bør tilstrebes at overvåkingen skjer ved hjelp av automatiserte prosesser.

Stopp litt og tenk gjennom hvordan sikkerhetsmessig overvåking faktisk skjer.
En har store mengder logg-data fra en enheter og systemer, en har systemer som er laget for overvåkingsformål, og en har analytikere med kunnskap og en verktøykasse.
Når en hendelse "overvåkes" så begynner det gjerne med at en analytiker ser noe og tenker "hmmmm". Så henter han data fra en rekke logg-kilder. Der finner han noe som gjør at han starter en pakkedump av en spesiell type nettverkstrafikk. Analysene av datatrafikken gjør at han henter noen filer fra en klient. Malware analyse gjør at han endrer på pakke-dump filteret for trusselen er ute etter noen helt spesielle filer. Han sjekker flere logger. Reverse-engineerer mer ondsinnet kode. Scanner for sårbarheter i nettet sitt, lager en kode-snutt som ser etter en spesiell fil i nettverkstrafikk og på serverne.

Dette er et tenkt, men helt realistisk, eksempel. Det som er felles for enhver analyse av sikkerhetshendelser er å finne ut fakta om hva som har skjedd. Skadene skal begrenses, og en vil jo gjerne unngå at dette skjer igjen. Noen ganger har en ansatt brutt betingelsene for bruken av systemet, og han kan være en del av årsaksbildet. Kanskje det må opplæringstiltak til, eller kanskje en disiplinæroppfølging. Dersom det er en kriminell handling utført av noen utenfor virksomheten, bør saken anmeldes til politiet. Alt dette krever at vi vet hva som faktisk har skjedd, og at vi har et informasjonsgrunnlag som er godt nok til å ta beslutninger på.

Ingen automatiserte prosesser er gode nok!!

Det er en alvorlig svakhet, og en betydelig fare for den enkeltes rettssikkerhet dersom det ikke er mennesker som samler inn og vurderer informasjonen. En automatisert prosess ser som regel kun en liten del av et hendelsesforløp, og jeg kan lett se for meg at en kan trekke feile slutninger på bakgrunn av det. Konsekvensene er at vi ikke egentlig vet hva som har skjedd, eller hvorfor, og at vi ikke klarer å begrense skadene eller forhindre at det skjer igjen. Enda verre er det at de automatiserte prosessene kan komme til å kaste mistanke mot personer som faktisk ikke har gjort noe galt.

For å sikre den best mulige håndtering av sikkerhetshendelsen, og for å ivareta den enkeltes rettssikkerhet best mulig, bør loven faktisk kreve at overvåking skal skje av personell. Det bør videre stilles krav til kompetanse for personellet og til måten de skal utføre overvåkingen. Departementet beskriver noen slike krav, og det er bra. Hvis de endrer §13a første ledd, og kutter ut "fortrinnsvis ved bruk av automatisert systemovervåking", så blir det mye bedre.

Avanserte utholdende trusler?
APT, Advanced Persistant Threats (APT) er et begrep som har vært brukt av sikkerhetsindustrien de senere år. Det har blitt en slags fellesbetegnelse på "kriminelle og nasjoner som har noe å fare med", eller trusler som gjennomfører "målrettede angrep". For en nasjons kritiske infrastruktur (som Sikkerhetsloven primært er til for) så er vel alle relevante trusler både avanserte og utholdende. En annen nasjons etterretningstjeneste eller militære styrker vil jo alltid være slik. Det er et unødvendig og forvirrende begrep fordi det finnes så mange ulike forklaringer på hva "APT" er.

Her er departementets forslag til ny tekst:

§ 13 a. Sikkerhetsmessig overvåking av godkjente informasjonssystemer

Den enkelte virksomhet skal kontinuerlig overvåke godkjente informasjonssystem for sikkerhetstruende hendelser, fortrinnsvis ved bruk av automatisert systemovervåking. Sikkerhetsrelevante hendelser skal registreres. 


Når informasjon utveksles mellom systemer, på tvers av autorisasjonsskiller, eller til bærbare lagringsmedier, skal informasjonen som utveksles registreres og lagres. 

Der flere virksomheter er tilknyttet samme informasjonssystem, kan en virksomhet etter avtale med de andre virksomhetene forestå overvåking og registrering i henhold til første og andre ledd på vegne av den ansvarlige virksomhet. 

Med mindre annet er bestemt, skal informasjon registrert etter første ledd lagres i fem år.
Informasjon som nevnt i første og andre ledd skal kun benyttes til formål om å håndtere sikkerhetstruende hendelser. 

Den enkelte virksomhet skal påse at autoriserte brukere av informasjonssystemer som overvåkes i henhold til denne bestemmelse får informasjon om formålet med behandlingen, om de tiltak som er iverksatt, om informasjonen vil bli utlevert, og eventuelt hvem som er mottaker.
Kongen kan gi nærmere bestemmelser om sikkerhetsmessig overvåking av informasjonssystemer, herunder om hvilke typer data som kan eller skal registreres og lagres, lagringstid for registrerte data, hvem som skal kunne gis tilgang til de lagrede data og hvordan tilgang skal gis.


Les også hva tidligere sjef Cyberforsvaret, Roar Sundseth, skriver om høringsforslaget:
http://www.watchcom.no/index.php?v=21b2

onsdag 29. april 2015

Ny US DoD Cyber Strategi

Det er 4 år siden US Department of Defence ga ut sin "Strategy for Operating in Cyberspace". Strategien fra 2011 er generelt oppfattet som en relativt vag strategi, og hendelser og avsløringer i årene etter har vist at det lå langt mer under panseret enn det strategien ga inntrykk av.

23. april 2015 presenterte Ash Carter (Secretary of Defense) en ny strategi som er langt mer eksplisitt enn den forrige. Den både utpeker hvilke nasjoner som er hovedmotstandere i cyberkonfliktene (Russland, Kina, Nord Korea og Iran), hvilke cyberkapabiliteter USA skal ha og hvordan disse skal brukes.

Det er åpenbart at hele strategien skal bidra til å oppnå et overordnet strategisk mål: Den skal forsterke avskrekking som et utenrikspolitisk virkemiddel.




Hvorfor skal Norge bry seg om at USA har fornyet sin strategi?

Det er det flere grunner til. For det første er det klokt å vite hvordan våre allierte tenker i sin forsvars og utenrikspolitikk. Men mer nærliggende handler det om at vi ser til USA når vi selv skal utvikle doktriner og kapasiteter. Vår egen Nasjonale strategi for informasjonssikkerhet fra 2012 kan ikke sammenlignes direkte med den amerikanske (Forsvaret er ikke en del av vår strategi), men det er åpenbart at man har sett til den amerikanske strategien da den ble skrevet. Vil vi se en endring i retning av den nye amerikanske strategien når Norge skal revidere sin cyberstrategi?

Strategien definerer tre hovedaktiviteter innen cybersikkerhet:
  1. Information sharing and interagency coordination
    Deling av trussel- og sårbarhetsinformasjon står sentralt, men det handler også om å dele kunnskap om "best practice" innen forebygging og håndtering.
  2. Build bridges to the private sector
    Internett eies og opereres først og fremst av privat sektor. DoD vil gjennom samarbeid bidra til at privat sektor settes i stand til å beskytte seg selv. Parallellene til våre egne forhold er åpenbare.
  3. Building alliances, coalitions and partnerships abroad
    Samarbeid med allierte skal bidra til å motvirke trusler utenfor USA. "Five-eyes" nasjonene er nevnt, men også Midtøsten, Asia-Pacific og Europa.
Strategien definerer tre primære oppdrag:
  1. DoD must defend its own networks, systems and information
  2. DoD must be prepared to defend the United States and its interests against cyberattacks of significant consequence
  3. If directed by The President or the Secretary of Defence, DoD must be able to provide integrated cyber capabilities to support military operations and contingency plans.

Deretter beskrives en ny "Cyber Mission Force" og det defineres fem strategiske målsettinger:

  1. Build and maintain ready forces and capabilities to conduct cyberspace operations
    DoD må ha styrker og personell som er utdannet, trent og utrustet til å kunne utføre cyberoperasjoner.
  2. Defend the DoD networks, secure DoD data and mitigate risks to DoD missions
    DoD sine nettverk er for store og komplekse til at alle sårbarheter kan fjernes eller til at alle trusler kan motstås (Høres dette kjent ut?). En skal derfor identifisere, prioritere og forsvare de nettverk og data som er mest kritiske for operasjonene.
  3. Be prepared to defend the U.S. homeland and U.S. vital interests from disruptive or destructive cyberattacks of significant consequence
    DoD kan ikke alene beskytte hele USA og alle dets virksomheter og interesser. Det skal derfor satses på å bygge sterke partnerskap med alle aktører som kan bidra til å forsvare nasjonen.
  4. Build and maintain viable cyber options and plan to use those options to control conflict escalation and to shape the conflict environment at all stages
    USA skal kunne bruke offensive cyberkapasiteter til å kontrollere eskalering av enhver konflikt. Bruken av kapasitetene skal planlegges og synkroniseres med kinetiske operasjoner av alle typer.
  5. Build and maintain robust internationally alliances and partnerships to deter shared threats and increase international security and stability.
    Alle tre overnevnte oppdrag krever et tett samarbeid med allierte, og USA vil utvikle et dypere operativt samarbeid der de ser det som hensiktsmessig.
Mye i strategien krever mer utdypende vurderinger og kommentarer, og det tenker jeg å gjøre. Avslutningsvis noen sitater fra dokumentet:
Attribution is a fundamental part of an effective cyber deterrence strategy as anonymity enables malicious cyber activity by state and non-state groups. On matters of intelligence, attribution, and warning, DoD and the intelligence community have invested significantly in all source collection, analysis, and dissemination capabilities, all of which reduce the anonymity of state and non-state actor activity in cyberspace. Intelligence and attribution capabilities help to unmask an actor’s cyber persona, identify the attack’s point of origin, and determine tactics, techniques, and procedures. Attribution enables the Defense Department or other agencies to conduct response and denial operations against an incoming cyberattack.  
To operate effectively in cyberspace DoD requires cyber intelligence and warning and shared situational awareness through all phases of a potential operation.
As DoD builds its Cyber Mission Force and overall capabilities, DoD assumes that the deterrence of cyberattacks on U.S. interests will not be achieved through the articulation of cyber policies alone, but through the totality of U.S. actions, including declaratory policy, substantial indications and warning capabilities, defensive posture, effective response procedures, and the overall resiliency of U.S. networks and systems. 
Linker:
The DoD Cyber Strategy (2015)
U.S. Department of Defense Strategy for Operating in Cyberspace (2011)
Nasjonal Strategi for Informasjonssikkerhet

Min kommentar til den nasjonale strategien for informasjonssikkerhet